Grunnlaget for naturgitte rettigheter.

Her har jeg skrevet en tekst om liberalsimens syn på naturgitte rettigheter, det vil si retten til liv, eiendom og alt det der. Jeg har skrevet litt om hvordan naturgitte rettigheter bør begrunnes, og hva to ultraliberale tenkere, og en sentrumsliberal (nemlig meg) har ment om saken. Og såklart, hvorfor de tar feil og jeg har rett.
Jeg har prøvd å skrive om temaet mange ganger, og publiserer nå teksten jeg er mest fornøyd med.

Mange argumenter for naturgitte rettigheter med at de er selvsagte eller naturgitte. Kanskje det, men det er egentlig ikke noe argument. Vi er frie vesener, og vi kan selv velge hva slags etikk vi vil legge til grunn for samfunnet vårt, uansett hva diverse guder måtte mene om saken.
I seg selv eksisterer ikke de naturgitte rettighetene heller, det er ingen årsaksforhold i virkeligheten vi kan peke på for å legetimere dem. Derfor er disse rettighetene først og fremst en metafysisk teori. Men at teorien er metafysisk betyr på ingen måte at den er meningsløs, for metafysiske teorier får sin mening ut fra hvor potensielle de er. Ta ideen om at virkeligheten er lovmessig som et eksempel; det er ingen som kan bevise at tingene vi ser rundt oss følger fysiske lover, eller at etter en årsak, kommer alltid en virkning. Det har stemt inntil videre, men ingen kan bevise at det alltid kommer til å være sånn. Likevel har troen på virkelighetens lovmessighet vist seg å være særdeles potensiell, i og med at all vitenskap vi i dag besitter, er fundamentert på det.
Om vi da skal kunne grunngi de naturgitte rettighetene, må vi bevise at de har et potensial. Vi må kunne knytte dem til årsaksforhold i virkeligheten, og kunne si at det bør være slik. Ayn Rand gjorde et hederlig forsøk på dette. Hun mente at det alle mennesker traktet etter, er å opprettholde sitt eget liv. For å oppnå liv, må vi bruke vår, etter hennes mening, frie vilje til å handle. Det at andre begrenser utfoldelsen av denne viljen virker dermed direkte drepende. Vi trenger da friheten til å handle i samsvar med egne vurderinger for å kunne oppnå liv. Det eneste samfunnet som tillater dette er det libertarianske, ultrakapitalistiske samfunnet, hvor det ikke er noen formyndende stat, eller andre som hersker urettmessig over andre. Dette samfunnet vil, etter hennes mening gi folk liv.

En annen stor liberal teoretiker, som i likhet med Rand er litt for høyrevridd for min smak, er Robert Nozick. Han har blant annet skrevet boka Anarchy, State and Utopia hvor han kritiserer Rawls, og er/var professor ved Harvard. Nozick grunnlegger sin liberalisme i Immanuel Kants ide om at intet menneske skal være et middel for et annet. Jeg vil ikke ta meg tid til å forklare hvordan Kant begrunner dette (selv om det høres nesten litt selvfølgelig ut), men så det er sagt, tolket han ikke selv den ideen like bokstavelig som Nozick. Dette betyr at en stat som krever inn skatter om omfordeler er moralsk forkastelig. Nozick hevder også at ingen inngrep i enkeltmenneskers frihet, kan rettferdiggjøres på grunn av de positive konsekvensene de har for samfunnet. Det er fordi de ikke finnes noe samfunn, bare en gruppe enkeltindivider som lever sammen.

Disse to tenkerne har laget disse begrunnelsene for å rettferdiggjøre det libertarianske samfunn. Men teoriene deres er, etter min mening langt fra gode nok. Resonnementet til Rand er veldig fint, men det er en del feil. For eksempel er det liten tvil om at folk ville dødd som fluer i dette samfunnet hun ønsker seg, uansett hvor vakkert hun beskriver det, i motsetning til vårt sosialdemokrati, noe som betyr at det ikke blir så veldig mye liv der likevel. Av historien kan vi se at de samfunnene som har fulgt disse ideene nærmest har bare gitt fattigdom og større klasseforskjeller som resultat. Samfunnet fungerer dermed mot sin egen virkning. Rands samfunn er heller ikke veldig fritt, med hensyn til det jeg skrev om i posten ”Om Friheten”. Og Rands argumenter for at vi har fri vilje er heller ikke overbevisende.
Når det gjelder Nozick, så er jeg overbevist om at en stat som regulerer er nødvendig, nettopp for at ingen mennesker skal bli et middel for et annet. For å begrunne den påstanden, henviser jeg igjen til innlegget ”om friheten”. Det er ingen tvil om at lavtlønnede tekstilarbeidere i Asia bare er midler for fabrikkeierne, men at Nozicks samfunn godtar at dette skjer. Jeg tror i det hele tatt at det er vanskelig å danne et samfunn, hvor alle våre handlinger påvirker og har konsekvenser for andre, uten at noen kan sies å på en eller annen måte være midler for andre.

Og hvordan begrunner jeg min tro på naturgitte rettigheter? Jeg tror på samfunnskontrakten, og at kontraktsamfunnet er det samfunnet som flest mennesker tjenere på å leve i. Men mitt poeng er at troen på naturgitte rettigheter er en forutsetning for at samfunnskontrakten har mening. Vi kan ikke inngå forpliktende avtaler med mennesker vi ikke tror har retten til å inngå slike avtaler. Dette betyr, i motsetning til konklusjonene til Rand og Nozick, at de naturgitte rettighetene ikke rettferdiggjør et samfunn uten skatt eller statlig påvirkning. Ikke bare rettferdiggjør det samfunnskontrakten, det gir også et grunnleggende positivt menneskesyn.