Om Friheten. Del 1.

For litt tid tilbake drev jeg og debatterte med en libertarianer på bloggen Akademiske Fornærmelser. Utgangspunktet var en post eieren av bloggen hadde skrevet om hvorfor verken libertarianismen eller kommunismen er noe særlig å satse på. (Den var godt skrevet, så les den!) I denne debatten begynte libertarianer å legge ut om at frihet bare er fravær fra tvang og alt det der. Så skrev jeg et svar om at denne ”friheten” han beskrev egentlig kunne være veldig verdiløs og endimensjonal, og så beskrev jeg en del andre former for tvang som etter min mening var likestilte, for eksempel den tvangen arbeidere tidlig under den industrielle revolusjonen ble utsatt for (du vet, de hadde valget mellom å sulte eller jobbe 16 timer dagen til luselønn, noe som ikke akkurat er et fritt valg, selv om libertarianerne sier at det er). Og det fulgte jeg opp med at det ikke gjorde noe at staten drev med ”tvang”, fordi folk samler seg i stater fordi de ønsker å tjene på det, ikke for å leve opp til ett eller annet etisk ideal. Derfor mente jeg at det var irrelevant at staten brukte tvang, i og med at det var det den var skapt for. (en del av disse argumentene jeg nevner her vil jeg ikke forklare nærmere, i og med at de er godt forklart i debatten, og fordi det ikke er dem denne posten skal handle om) Jeg fortsatte egentlig ikke debatten så veldig lenge, i og med at jeg så at det ikke ville føre frem slik den nå forelå. Problemet var jeg ikke hadde definert mitt syn på hva frihet og tvang er. Det er altså det jeg har tenkt å gjøre nå. Det er et meget vanskelig spørsmål, så jeg vet ikke kan komme til noen konklusjon. Frihet er uansett et begrep som blir bøyd og tøyd i disse dager.

Problemet med firhetsbegrepet til libertarianeren(, han het Ragnar D) er at det som sagt er litt lite pragmatisk. Det kan i flere tilfeller være rett og slett verdiløst, for eksempel som i eksempelet med arbeiderne under den industrielle revolusjon (jeg tror ikke de hadde trodd på Ragnar dersom han hadde kommet og sagt at de var frie). Og poenget er at friheten skal han verdi, det er ikke noe poeng å basere et samfunn på et ideal de fleste ikke får noen glede av. Frihet må altså være noe vi kan ta på, føle er der, og som har en tydelig positiv effekt på livene våre. Jeg nevnte ikke det poenget så grundig for Ragnar, men han mente at libertarianismen ville ha verdi for alle, fordi det totale ”fraværet” fra andres tvang ville gjøre at folk kunne handle i samsvar med eget intellekt. Nå spørs det selvsagt også hvordan folk skal kunne handle i samsvar med eget intellekt når de må jobbe 16 timer dagen til luselønn. Etter min mening vil ikke libertarianismen gi folk noe særlig mulighet til å bygge et liv basert på å handle i samsvar med eget intellekt, i og med at fattige mennesker vil ha få muligheter til å bryte ut av fattigdommen og folk vil være låst fast til sin sosiale rang, nærmest uansett hva de gjør. Det libertarianske frihetsbegrepet vil derfor ikke ha noen spesiell verdi.

Men tilbake til definisjonen på frihet; vi kan starte med å samle sammen noen ord som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på frihet. Først tenker jeg på selvrealisering og det å kunne handle basert på egne vurderinger, skape sitt eget liv. Både det sosialistiske og det libertarianske samfunnet legger alvorlige hinderet for dette. Det libertarianske fordi det legger opp til at den ”indirekte” tvangen (jeg synes egentlig ikke den er så indirekte) skal kunne styre folk, og at den sosiale mobiliteten senkes i og med at den legger opp til null utdannelse av lavere klasser, barnearbeid og at arbeidsgiveren har absolutt makt over arbeideren. Markedsfundamentalister bruker å mene at toppen av individuell frihet er å kunne velge vaskemaskin selv og ikler det fine ord som ”valgfrihet”, libertarianere mener omtrent det samme, og gjemmer det bak en maske av relativt komplisert filosofi. I det sosialistiske samfunnet er den sosiale mobiliteten omtrent like lav. Man får kanskje alt man trenger, men man kan ikke komme seg noe sted. Du kan ikke bruke ditt intellekt til å forme verden rundt deg i ditt eget bilde og nyte fruktene av det etterpå. Hvilket samfunn er det da som gir alle lov til å lykkes, lov til å handle etter egne vurderinger. Jeg vil påstå dette er blandingssamfunnet, for eksempel i større eller mindre grad det vi lever i i dag. Norge er et av de landene i verden med høyest sosial mobilitet, noe som tillater fattige å kunne jobbe seg ut av fattigdommen og bli rike. Det er ikke noe galt at noen er rikere enn andre, så lenge den sosiale mobiliteten er høy. På den andre siden kan selvsagt enkelte klage over at det ikke er noen frihet til å bli uendelig rik og mektig, eller at enkelte faktisk kan ende opp fattige uansett. Til disse kan jeg si at vi rett og slett trenger å finne en balanse mellom disse to for å kunne oppnå maksimal sosial mobilitet, noe som tross alt er langt mer verdt den ekstreme høyre- og venstresidens idealer. Jeg kan ikke se at det er noe problem for de fattige at de er fattige, så lenge de har det bra, eller at de rike og mektige mener de ikke får bedrevet med selvrealisering fordi de ikke kan bli ubegrenset rik og mektig.

Et annet ord jeg tenker på når jeg tenker på frihet er politisk makt (her medregner jeg slikt som ytringsfrihet, pressefrihet og lignende). I et fritt samfunn må alle ha mulighet til å ha innflytelse på de bestemmelser som blir tatt. Både kommunismen og libertarianismen mener å gi folk dette, men etter mitt syn er det ikke reelt. Et av poengene til libertarianerne er at ingen egentlig skal ha politisk makt over andre enn seg selv, fordi dette blir tvang, og at alle bare skal ha makt over seg selv. Jeg kan egentlig ikke se at folk ikke skal kunne ha politisk makt, i og med at det er vi som har valgt å leve i dette samfunnet, de som ikke liker det kan flytte ut i skogen. Dette med fravær av politisk makt fører også bare til at makt bare kommer gjennom tjukke lommebøker. Et annet argument er forbrukerdemokratiet, det at vi ”stemmer bort” varer og bedrifter ved å ikke kjøpe produktene deres. Men dette ”demokratiet” legger egentlig minimal makt i hendene på forbrukerne, i og med at folk vanligvis kjøper det de har råd til og føler de må ha, og ikke det de finner etisk korrekt. De fattige i USA kjøper ikke usunn mat som gjør dem fete fordi de ikke har lyst på sunn mat, men fordi den sunne maten er dyrere enn den usunne, og fordi de får ikke nok lønn til å kjøpe annet. Og i det sosialistiske samfunnet er det uansett bare mobben som har noe de skulle ha sagt. Enkeltmennesker som mener noe annet enn det mobben gjør har ingen rettssikkerhet eller privat eiendomsrett å beskytte seg bak.

For å oppsummere definerer jeg frihet som mulighet til selvrealisering, handle etter eget initiativ og politisk makt. Det var alt jeg kommer på nå, selv om flere ting meget sannsynlig kan nevnes (kanskje sosiale rettigheter og mulighet til å kunne bli lykkelig?). Det er også veldig mye annet jeg ser jeg kunne ha tatt med, men emnet er så omfattende at jeg lar være. Jeg tror ikke libertarianerne og sosialistene lar seg overbevise av denne teksten, men jeg håper de i vertfall vil forstå at vanlige mennesker ikke har det jeg kaller frihet i libertarianerland eller i proletariatets diktatur.

I del to, vil jeg fortelle hva tvang er. Den blir forhåpentligvis ikke like lang. En del av debatten fortsatte her, men det var uten meg.