Tror noen egentlig på sine idealer?

Historiefaget er noe som har fratatt meg mange illusjoner. Da jeg var yngre trodde jeg nemlig at paven i sin tid hadde igangsatt korstogene på religiøst grunnlag, at St. Olav hadde kristnet Norge fordi han trodde på gud og at araberne i sin tid hadde startet sine erobringstokter fordi profeten hadde bedt dem å lede uopplyste til lyset. Men neida, for slik var det nemlig ikke, har min historielærer fortalt meg. For paven ønsket nemlig korstogene for å hindre mindre kriger europeiske makter i mellom, Olav ville kristne Norge fordi det ville medføre fordeler når han samlet riket og araberne kriget fordi de ville føre handel. Og disse eksemplene er langt i fra de eneste. I følge min historielærer ser det ikke ut som om noen noen gang har handlet fordi de faktisk trodde at en bedre verden var mulig, fordi de trodde på et ideal, men heller på grunn av egen interesse.

Eksemplene over kan virke logiske når vi ser på dem i historiens lys, men hva med dagens ideologer? Tror de på det de går rundt og preker, eller sprer de bare ideene sine for å rettferdigjøre mer makt til seg selv? Ikke vet jeg, men det er faktisk det samme: Nå kan det hende at min historielærer tar feil, og at problemet heller er at historikere har et irrasjonelt behov for å tolke virkeligheten på en logisk måte, men det betyr ikke så mye, for det er disse historikerne som bestemmer hvordan ettertiden vil se på dagens ideologer. Om dagens kommunister gjør det de gjør fordi de er gode mennesker, og ikke fordi de vil ha livstidstoppstillinger i staten, så er det likevel ingen som kommer til å tro på det i fremtiden. Det vil historikerne sørge for.