Grunnlaget for naturgitte rettigheter.

Her har jeg skrevet en tekst om liberalsimens syn på naturgitte rettigheter, det vil si retten til liv, eiendom og alt det der. Jeg har skrevet litt om hvordan naturgitte rettigheter bør begrunnes, og hva to ultraliberale tenkere, og en sentrumsliberal (nemlig meg) har ment om saken. Og såklart, hvorfor de tar feil og jeg har rett.
Jeg har prøvd å skrive om temaet mange ganger, og publiserer nå teksten jeg er mest fornøyd med.

Mange argumenter for naturgitte rettigheter med at de er selvsagte eller naturgitte. Kanskje det, men det er egentlig ikke noe argument. Vi er frie vesener, og vi kan selv velge hva slags etikk vi vil legge til grunn for samfunnet vårt, uansett hva diverse guder måtte mene om saken.
I seg selv eksisterer ikke de naturgitte rettighetene heller, det er ingen årsaksforhold i virkeligheten vi kan peke på for å legetimere dem. Derfor er disse rettighetene først og fremst en metafysisk teori. Men at teorien er metafysisk betyr på ingen måte at den er meningsløs, for metafysiske teorier får sin mening ut fra hvor potensielle de er. Ta ideen om at virkeligheten er lovmessig som et eksempel; det er ingen som kan bevise at tingene vi ser rundt oss følger fysiske lover, eller at etter en årsak, kommer alltid en virkning. Det har stemt inntil videre, men ingen kan bevise at det alltid kommer til å være sånn. Likevel har troen på virkelighetens lovmessighet vist seg å være særdeles potensiell, i og med at all vitenskap vi i dag besitter, er fundamentert på det.
Om vi da skal kunne grunngi de naturgitte rettighetene, må vi bevise at de har et potensial. Vi må kunne knytte dem til årsaksforhold i virkeligheten, og kunne si at det bør være slik. Ayn Rand gjorde et hederlig forsøk på dette. Hun mente at det alle mennesker traktet etter, er å opprettholde sitt eget liv. For å oppnå liv, må vi bruke vår, etter hennes mening, frie vilje til å handle. Det at andre begrenser utfoldelsen av denne viljen virker dermed direkte drepende. Vi trenger da friheten til å handle i samsvar med egne vurderinger for å kunne oppnå liv. Det eneste samfunnet som tillater dette er det libertarianske, ultrakapitalistiske samfunnet, hvor det ikke er noen formyndende stat, eller andre som hersker urettmessig over andre. Dette samfunnet vil, etter hennes mening gi folk liv.

En annen stor liberal teoretiker, som i likhet med Rand er litt for høyrevridd for min smak, er Robert Nozick. Han har blant annet skrevet boka Anarchy, State and Utopia hvor han kritiserer Rawls, og er/var professor ved Harvard. Nozick grunnlegger sin liberalisme i Immanuel Kants ide om at intet menneske skal være et middel for et annet. Jeg vil ikke ta meg tid til å forklare hvordan Kant begrunner dette (selv om det høres nesten litt selvfølgelig ut), men så det er sagt, tolket han ikke selv den ideen like bokstavelig som Nozick. Dette betyr at en stat som krever inn skatter om omfordeler er moralsk forkastelig. Nozick hevder også at ingen inngrep i enkeltmenneskers frihet, kan rettferdiggjøres på grunn av de positive konsekvensene de har for samfunnet. Det er fordi de ikke finnes noe samfunn, bare en gruppe enkeltindivider som lever sammen.

Disse to tenkerne har laget disse begrunnelsene for å rettferdiggjøre det libertarianske samfunn. Men teoriene deres er, etter min mening langt fra gode nok. Resonnementet til Rand er veldig fint, men det er en del feil. For eksempel er det liten tvil om at folk ville dødd som fluer i dette samfunnet hun ønsker seg, uansett hvor vakkert hun beskriver det, i motsetning til vårt sosialdemokrati, noe som betyr at det ikke blir så veldig mye liv der likevel. Av historien kan vi se at de samfunnene som har fulgt disse ideene nærmest har bare gitt fattigdom og større klasseforskjeller som resultat. Samfunnet fungerer dermed mot sin egen virkning. Rands samfunn er heller ikke veldig fritt, med hensyn til det jeg skrev om i posten ”Om Friheten”. Og Rands argumenter for at vi har fri vilje er heller ikke overbevisende.
Når det gjelder Nozick, så er jeg overbevist om at en stat som regulerer er nødvendig, nettopp for at ingen mennesker skal bli et middel for et annet. For å begrunne den påstanden, henviser jeg igjen til innlegget ”om friheten”. Det er ingen tvil om at lavtlønnede tekstilarbeidere i Asia bare er midler for fabrikkeierne, men at Nozicks samfunn godtar at dette skjer. Jeg tror i det hele tatt at det er vanskelig å danne et samfunn, hvor alle våre handlinger påvirker og har konsekvenser for andre, uten at noen kan sies å på en eller annen måte være midler for andre.

Og hvordan begrunner jeg min tro på naturgitte rettigheter? Jeg tror på samfunnskontrakten, og at kontraktsamfunnet er det samfunnet som flest mennesker tjenere på å leve i. Men mitt poeng er at troen på naturgitte rettigheter er en forutsetning for at samfunnskontrakten har mening. Vi kan ikke inngå forpliktende avtaler med mennesker vi ikke tror har retten til å inngå slike avtaler. Dette betyr, i motsetning til konklusjonene til Rand og Nozick, at de naturgitte rettighetene ikke rettferdiggjør et samfunn uten skatt eller statlig påvirkning. Ikke bare rettferdiggjør det samfunnskontrakten, det gir også et grunnleggende positivt menneskesyn.

Derfor trenger ikke verden supermann

Tidligere i sommer skrev byrådsleder i Oslo, Erlig Lae (H) et innlegg i aftenposten om hvorvidt det er statens eller individets ansvar at individet ikke begynner med heroin eller kriminalitet, eller i det hele tatt, om vi kan kreve noe av folk. Hvor dette ansvaret ligger er et interessant spørsmål, som jeg opprinnelig hadde tenkt å skrive en bloggpost om. Det ble det dessverre ikke noe av, så i stedet poster jeg denne teksten om supermann. Den handler om mye av det samme.

Jeg har nylig sett den nye filmen med supermann, og må innrømme at jeg er litt skuffet. Den er blottet for dypere innhold, alt for lang, og skurken virker egentlig ikke så veldig ond. Dessuten er det ut med sånne superhelter, for å være en slik helt kreves det nemlig at det finnes onde skurker å slåss mot. Men det finnes jo ikke ondskap; folk har ikke fri vilje eller er ansvarlige for sine handlinger, vi er bare resultater av systemet og verden rundt oss. Tyver stjeler ikke fordi de er onde, det er fordi staten ikke har gjort nok for de som faller utenfor, eller noe i den duren. Lex Luthor er sikkert bare ond fordi han ble utsatt for et umenneskelig skolesystem som liten. Derfor er det feil av supermann å gå etter skurkene, han skal gå etter samfunnet. Han burde bli politiker, og gå i roten til problemet. Å fly rundt i trikot løser ingenting, det er bare en måte å forherliggjøre seg selv på. Supermann er jo født med alt også, han har ingen problemer. Samme med Batman, han er også født rik. Ikke rart de gjør det de kan for å opprettholde det samfunnet hvor de er blant de mektigste. Nei, en ekte superhelt må være fra den fattige arbeiderklassen, og han må ha kjent samfunnet og systemet ordentlig på kroppen. Hans jobb bør være å gi arbeiderne lenger ferie, mer lønn, og stoppe frihandelsavtaler. Det hadde vært en ekte superhelt. Supermann gjør ingenting av dette. Og ikke nok med det, populariteten hans går visstnok i takt med hvor høyrevridd USA er, etter hva jeg har fått høre. Lois Lane hadde rett, vi trenger ikke supermann.

Venstresiden tror tradisjonelt på determinisme, i vertfall mer enn høyresiden, og høyresiden tror på ondskap og godhet som styrer handlingene våre, altså at viljen er fri. Sikkert fordi livssynene passer veldig bra med deres agenda. Derfor er superhelter som slåss mot ondskap en typisk høyreside greie.

Om Friheten. Del 1.

For litt tid tilbake drev jeg og debatterte med en libertarianer på bloggen Akademiske Fornærmelser. Utgangspunktet var en post eieren av bloggen hadde skrevet om hvorfor verken libertarianismen eller kommunismen er noe særlig å satse på. (Den var godt skrevet, så les den!) I denne debatten begynte libertarianer å legge ut om at frihet bare er fravær fra tvang og alt det der. Så skrev jeg et svar om at denne ”friheten” han beskrev egentlig kunne være veldig verdiløs og endimensjonal, og så beskrev jeg en del andre former for tvang som etter min mening var likestilte, for eksempel den tvangen arbeidere tidlig under den industrielle revolusjonen ble utsatt for (du vet, de hadde valget mellom å sulte eller jobbe 16 timer dagen til luselønn, noe som ikke akkurat er et fritt valg, selv om libertarianerne sier at det er). Og det fulgte jeg opp med at det ikke gjorde noe at staten drev med ”tvang”, fordi folk samler seg i stater fordi de ønsker å tjene på det, ikke for å leve opp til ett eller annet etisk ideal. Derfor mente jeg at det var irrelevant at staten brukte tvang, i og med at det var det den var skapt for. (en del av disse argumentene jeg nevner her vil jeg ikke forklare nærmere, i og med at de er godt forklart i debatten, og fordi det ikke er dem denne posten skal handle om) Jeg fortsatte egentlig ikke debatten så veldig lenge, i og med at jeg så at det ikke ville føre frem slik den nå forelå. Problemet var jeg ikke hadde definert mitt syn på hva frihet og tvang er. Det er altså det jeg har tenkt å gjøre nå. Det er et meget vanskelig spørsmål, så jeg vet ikke kan komme til noen konklusjon. Frihet er uansett et begrep som blir bøyd og tøyd i disse dager.

Problemet med firhetsbegrepet til libertarianeren(, han het Ragnar D) er at det som sagt er litt lite pragmatisk. Det kan i flere tilfeller være rett og slett verdiløst, for eksempel som i eksempelet med arbeiderne under den industrielle revolusjon (jeg tror ikke de hadde trodd på Ragnar dersom han hadde kommet og sagt at de var frie). Og poenget er at friheten skal han verdi, det er ikke noe poeng å basere et samfunn på et ideal de fleste ikke får noen glede av. Frihet må altså være noe vi kan ta på, føle er der, og som har en tydelig positiv effekt på livene våre. Jeg nevnte ikke det poenget så grundig for Ragnar, men han mente at libertarianismen ville ha verdi for alle, fordi det totale ”fraværet” fra andres tvang ville gjøre at folk kunne handle i samsvar med eget intellekt. Nå spørs det selvsagt også hvordan folk skal kunne handle i samsvar med eget intellekt når de må jobbe 16 timer dagen til luselønn. Etter min mening vil ikke libertarianismen gi folk noe særlig mulighet til å bygge et liv basert på å handle i samsvar med eget intellekt, i og med at fattige mennesker vil ha få muligheter til å bryte ut av fattigdommen og folk vil være låst fast til sin sosiale rang, nærmest uansett hva de gjør. Det libertarianske frihetsbegrepet vil derfor ikke ha noen spesiell verdi.

Men tilbake til definisjonen på frihet; vi kan starte med å samle sammen noen ord som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på frihet. Først tenker jeg på selvrealisering og det å kunne handle basert på egne vurderinger, skape sitt eget liv. Både det sosialistiske og det libertarianske samfunnet legger alvorlige hinderet for dette. Det libertarianske fordi det legger opp til at den ”indirekte” tvangen (jeg synes egentlig ikke den er så indirekte) skal kunne styre folk, og at den sosiale mobiliteten senkes i og med at den legger opp til null utdannelse av lavere klasser, barnearbeid og at arbeidsgiveren har absolutt makt over arbeideren. Markedsfundamentalister bruker å mene at toppen av individuell frihet er å kunne velge vaskemaskin selv og ikler det fine ord som ”valgfrihet”, libertarianere mener omtrent det samme, og gjemmer det bak en maske av relativt komplisert filosofi. I det sosialistiske samfunnet er den sosiale mobiliteten omtrent like lav. Man får kanskje alt man trenger, men man kan ikke komme seg noe sted. Du kan ikke bruke ditt intellekt til å forme verden rundt deg i ditt eget bilde og nyte fruktene av det etterpå. Hvilket samfunn er det da som gir alle lov til å lykkes, lov til å handle etter egne vurderinger. Jeg vil påstå dette er blandingssamfunnet, for eksempel i større eller mindre grad det vi lever i i dag. Norge er et av de landene i verden med høyest sosial mobilitet, noe som tillater fattige å kunne jobbe seg ut av fattigdommen og bli rike. Det er ikke noe galt at noen er rikere enn andre, så lenge den sosiale mobiliteten er høy. På den andre siden kan selvsagt enkelte klage over at det ikke er noen frihet til å bli uendelig rik og mektig, eller at enkelte faktisk kan ende opp fattige uansett. Til disse kan jeg si at vi rett og slett trenger å finne en balanse mellom disse to for å kunne oppnå maksimal sosial mobilitet, noe som tross alt er langt mer verdt den ekstreme høyre- og venstresidens idealer. Jeg kan ikke se at det er noe problem for de fattige at de er fattige, så lenge de har det bra, eller at de rike og mektige mener de ikke får bedrevet med selvrealisering fordi de ikke kan bli ubegrenset rik og mektig.

Et annet ord jeg tenker på når jeg tenker på frihet er politisk makt (her medregner jeg slikt som ytringsfrihet, pressefrihet og lignende). I et fritt samfunn må alle ha mulighet til å ha innflytelse på de bestemmelser som blir tatt. Både kommunismen og libertarianismen mener å gi folk dette, men etter mitt syn er det ikke reelt. Et av poengene til libertarianerne er at ingen egentlig skal ha politisk makt over andre enn seg selv, fordi dette blir tvang, og at alle bare skal ha makt over seg selv. Jeg kan egentlig ikke se at folk ikke skal kunne ha politisk makt, i og med at det er vi som har valgt å leve i dette samfunnet, de som ikke liker det kan flytte ut i skogen. Dette med fravær av politisk makt fører også bare til at makt bare kommer gjennom tjukke lommebøker. Et annet argument er forbrukerdemokratiet, det at vi ”stemmer bort” varer og bedrifter ved å ikke kjøpe produktene deres. Men dette ”demokratiet” legger egentlig minimal makt i hendene på forbrukerne, i og med at folk vanligvis kjøper det de har råd til og føler de må ha, og ikke det de finner etisk korrekt. De fattige i USA kjøper ikke usunn mat som gjør dem fete fordi de ikke har lyst på sunn mat, men fordi den sunne maten er dyrere enn den usunne, og fordi de får ikke nok lønn til å kjøpe annet. Og i det sosialistiske samfunnet er det uansett bare mobben som har noe de skulle ha sagt. Enkeltmennesker som mener noe annet enn det mobben gjør har ingen rettssikkerhet eller privat eiendomsrett å beskytte seg bak.

For å oppsummere definerer jeg frihet som mulighet til selvrealisering, handle etter eget initiativ og politisk makt. Det var alt jeg kommer på nå, selv om flere ting meget sannsynlig kan nevnes (kanskje sosiale rettigheter og mulighet til å kunne bli lykkelig?). Det er også veldig mye annet jeg ser jeg kunne ha tatt med, men emnet er så omfattende at jeg lar være. Jeg tror ikke libertarianerne og sosialistene lar seg overbevise av denne teksten, men jeg håper de i vertfall vil forstå at vanlige mennesker ikke har det jeg kaller frihet i libertarianerland eller i proletariatets diktatur.

I del to, vil jeg fortelle hva tvang er. Den blir forhåpentligvis ikke like lang. En del av debatten fortsatte her, men det var uten meg.

Tror noen egentlig på sine idealer?

Historiefaget er noe som har fratatt meg mange illusjoner. Da jeg var yngre trodde jeg nemlig at paven i sin tid hadde igangsatt korstogene på religiøst grunnlag, at St. Olav hadde kristnet Norge fordi han trodde på gud og at araberne i sin tid hadde startet sine erobringstokter fordi profeten hadde bedt dem å lede uopplyste til lyset. Men neida, for slik var det nemlig ikke, har min historielærer fortalt meg. For paven ønsket nemlig korstogene for å hindre mindre kriger europeiske makter i mellom, Olav ville kristne Norge fordi det ville medføre fordeler når han samlet riket og araberne kriget fordi de ville føre handel. Og disse eksemplene er langt i fra de eneste. I følge min historielærer ser det ikke ut som om noen noen gang har handlet fordi de faktisk trodde at en bedre verden var mulig, fordi de trodde på et ideal, men heller på grunn av egen interesse.

Eksemplene over kan virke logiske når vi ser på dem i historiens lys, men hva med dagens ideologer? Tror de på det de går rundt og preker, eller sprer de bare ideene sine for å rettferdigjøre mer makt til seg selv? Ikke vet jeg, men det er faktisk det samme: Nå kan det hende at min historielærer tar feil, og at problemet heller er at historikere har et irrasjonelt behov for å tolke virkeligheten på en logisk måte, men det betyr ikke så mye, for det er disse historikerne som bestemmer hvordan ettertiden vil se på dagens ideologer. Om dagens kommunister gjør det de gjør fordi de er gode mennesker, og ikke fordi de vil ha livstidstoppstillinger i staten, så er det likevel ingen som kommer til å tro på det i fremtiden. Det vil historikerne sørge for.

Mao, Stalin og gode intensjoner

Det hender jeg leser SiD, aftenpostens debattside for ungdom. Vanligvis er det ikke noe særlig å lese der, men av og til blusser det opp en ideologisk, politisk debatt om kommunisme og kapitalisme og andre spennende saker. For noen uker siden fant jeg et slikt innlegg, og det var skrevet av en ung kommunist, som merkelig nok forsvarte historiens to største mordere; Mao og Stalin. De er nemlig misforståtte; drapene de begikk var bare uhell og de ønsket bare godt. Ja faktisk! Dette er en noe merkelig virkelighetsoppfatning jeg har funnet hos flere kommunister.
Folk som påstår at man kan drepe 70 millioner av sitt eget folk ved uhell kan neppe ha satt seg nevneverdig inn i vedkommendes livsløp. Mao solgte all maten kineserne produserte for å få råd til å kjøpe våpen, uten å forstå at folk da ville sulte? Tok Stalin livet av alle konkurrentene i sitt eget parti for å beskytte folket? Ja vel. Nei, jeg kan ikke på noen måte se at det finnes noe humant i disse monstrene.

At disse unge kommunistene ikke tjener noe som helst på å hjelpe folk med å assosiere dagens sosialistiske bevegelser med disse typene, er like sikkert som at det alltid dør en masse folk når noen forsøker å realisere en utopi. Men for oss kapitalister er det selvsagt bra…

Endelig ferdig med Atlas Shrugged!

Den siste tiden har jeg brukt til å lese ferdig boka Atlas Shrugget av Ayn Rand, en relativt innflytelsesrik bok for den mer ideologisk orienterte høyresiden. Både lederen for Unge Høyre og lederen for Fremskritspartiets Ungdom har nevnt denne boka som en betydelig inspirasjonskilde, og den skal visstnok ha hatt dyp effekt på førstnevnte da han var på min alder. Boka var lang!, derfor vil jeg skrive om den her så du slipper å lese den.

Boka handling er lagt til et fiktivt USA etter børskrakket (tror jeg, egentlig sies det inegnting om når handlingen er fra), der grådighet og fornuft har fått skylden for alle ødeleggelsene som har skjedd. I et forsøk på å redde det som er igjen av samfunnet styrker staten sin makt over næringslivet, og innfører en masse detaljkontrollerende lover som skal sørge for et mer «humant» næringsliv og få slutt på destruktiv konkurranse. De intellektuelle ber folk glemme fornuften, fordi det ikke finnes noen sannhet i en irrasjonell virkelighet og forteller at selvfornektelse og ulykke er veien til frelse. Det går selvfølgelig ikke bra, staten blir bare fattigere og fattigere og svarer bare med å skjerpe kontrollen. Det hele endre med at de rike og fornuftige forretningsmennene streiker og flytter til en bortgjemt dal hvor ingen finner dem. Til slutt faller verden utenfor dalen sammen og de som bor der trygler de fornuftige forretningsmennene om å komme tilbake. Selve skildringen av samfunnet som råtner er ganske interessant og kan inneholde noen gode poenger. For eksempel forteller boka hvordan det blir når staten har for mye makt over næringslivet; for da forandrer handel seg til en kamp om å ha gode venner i Washington, ikke produkter som folk vil ha. Underveis i boka treffer vi også på en type som har levd i en liten by utsatt for et sosialt eksperiment. Hele samfunnet og fabrikken det ble bygget rundt forsøkte å leve etter «yt etter evne, få etter behov»-regelen. Det gikk selvfølgelig ikke bra, folk fikk plutselig en masse rare behov og, da det ble kjent at fabrikken gikk med underskudd, bestemte de at de mest ressurssterke arbeiderne ikke hadde ytet helt etter den evnen de hadde. Da ble de tvunget til å jobbe langt utover kvelden, noe som førte til at ingen forsøkte å vise at de var gode til noe som helst. Slike beskrivelser av hvordan den sosialistiske mentaliteten ødelegger utgjør klart bokas styrke.

Etter min oppfatning er ikke dette en bok om politikk, men om etikk. I den 1300 sider lange boka er det heltenes holdning til livet som skildres detaljert, og hvorfor de i alt de gjør er overlegne de med sosialistenes moral. Boka skildrer to mennesketyper; De svake, som tror at han som kan knuse en kunstverk er større enn kunstneren, og de sterke, som tror det omvendte. De svake rotter seg sammen i grupper, holdt sammen av misnøye mot de sterke, for å leve på det de sterke skaper som parasitter, og de sterke kjemper en edel og ensom kamp mot disse. Sett hvordan disse to mennesketypene skildres, er det ikke rart at mange har trukket paralleller mellom dette, og Nietches tro på over- og undermennesker. Forskjellen er, i følge Rands tilhengere, at mennesket er født med fri vilje og kan derfor velge hvilken moral en vil følge, men det har jeg nesten problemer med å tro etter å ha lest hvordan undermenneskene i boka oppfører seg. Det ser ikke ut som om Rand nærer noe annet enn forakt for de svake, spesielt med tanke på en viss togulykke utover i boka.
Jeg kunne sikkert ha skrevet en hel doktoravhandling om hvordan boka skildrer mennesket og moralen, men det har jeg rett og slett ikke tid til, derfor henviser jeg derfor til denne artikkelen i stedet som handler om temaet. (artikkelen er noe randsfiendtlig, men dersom du snuser litt på internert vil du finne lange og dype svar på artikkelen av Vegar Martindsen, leder i DLF).

Bokas store poeng er at verden blir formet etter den moralen dets innbyggere lever etter. Det er et relativt banalt budskap som kanskje forklarer hvorfor dagens libertarianere er så virkelighetsfjerne som er. Fordi det bare kan være realistisk i en så ekstremt polarisert verden som den boka foregår i, og fordi det ikke finnes sosialister som er slik de i boka var (håper jeg), så tror jeg boka egentlig ikke har noen politisk verdi i dag.

Men hva syntes jeg om boka? Den var selvfølgelig litt tørr og hyklersk noen steder, men bortsett fra det så var den faktisk bedre enn jeg hadde trodd. Men fordi boka var såpass lang tør jeg nesten ikke å anbefale den til noen som har sunne fritidsinteresser å fylle dagen med. Med mindre du er medlem av FPU eller DLF da. Så det er sagt så har den ikke gjort meg noe særlig mer libertariansk.

Hurra for abort!

Nå for tiden er USA på vei tilbake til middelalderen på enkelte punkter, deriblant abort, og av den grunn vil jeg slå et slag for denne høyst positive virksomheten. Ikke fordi jeg bryr meg om kvinners rettigheter, for det gjør jeg nemlig ikke, men fordi amerikanske undersøkelser viser at det forebygger kriminalitet. Det er fordi abort senker andelen uønskede barn, og fordi uønskede barn beviselig har større risiko for å bli kriminelle enn ønskede barn. Dette blir underbygget av at USA hadde en stor nedgang i kriminalitet 18 år etter Roe vs. Wade- saken( der abort ble gjort lovlig), da de som var født den gangen var kommet i potensielt kriminell alder. I følge studiene er det logisk å tro at legaliseringen av abort hadde en avgjørende rolle for denne nedgangen. Av de amerikanske statene var det fem som legaliserte abort tre år før resten av landet, og alle disse fem så en nedgang i kriminaliteten omtrent 3 år før nedgangen var tydelig i resten av USA.

Uten å kunne begrunne det kan jeg også påstå at abort fører til andre positive sosiale følger, blant annet fordi det tillater gravide skolejenter å fullføre utdannelsen, og fordi det styrker familiestrukturene. Min konklusjon er derfor at abort er bra, og bør på ingen måte forbys fullstendig.

Er norske elever late og uten respekt?

Jeg tror det at norske lever er så late og gjør for lite på skolen delvis kan skylles for liten fallhøyde. Vi er for vant til å ha det bra og får alt vi peker på. Om vi gjør det dårlig på skolen så er ikke det så farlig, for om vi ikke har foreldre som kan ta seg av oss, så er det alltid en stat der som fikser alle problemer. Muligheten for å ende opp som en taper er rett og slett altfor lav! Jeg tror vi har en slags ”alt går jo bra til slutt” mentalitet, og tror vi lever i et samfunn der ”alle” skal bli vinnere uansett. Kanskje vi tror vi lever i et samfunn der vi belønnes ut fra den vi er, og ikke hva vi kan? Og hvorfor skal vi slite på skolen når alt nettopp går bra til slutt?

Nå for tiden kan vi komme på universitet med under 3,5 i snitt, så det ser nesten ikke ut som om vi trenger karakterer i det hele tatt. Og når selveste læreren har det samme kan man se på gode karakterer som totalt overflødig.

Kinesere som kommer til Norge for å studere jobber hardt, fordi de på ingen måte har noe garanti for å få det bra. Det samme gjelder fattige immigranter i USA. De er også vant til at man må jobbe for ikke å ende opp som en taper. Så kanskje det vi trenger er høyere fallhøyde? Større mulighet får å ende opp som en taper? Eller kanskje ikke. Kanskje muligheten allerede er der, bare at noen må gjøre oss klar over den? Jo, det er faktisk en stor fallhøyde. Kompetansekravene i næringslivet blir bare større og større, og det mangler ikke på dyktige utlendinger som ønsker å komme hit å jobbe. Om den norske skole skal klare å gjenvinne den respekten den i følge alle disse undersøkelsene mangler, så må den klare å vise elevene at den er deres eneste håp. Og sist men ikke minst; vi må lære oss å stille større krav til oss selv og glemme staten, trygden og oljefonnet som fallskjerm.

Rawls og rettferdighet.

Som du sikkert har merket så har jeg ikke skrevet noe her på en stund, og i tilfelle du lurere så skylles det teknisk svikt. Vi har vært uten internett en hel uke, og du skal bare vite at det ikke er lett å være tenåring og internettløs så lenge. Problemet er nå heldigvis løst; det var en kabel i bakken som var ødelagt, men nå har vi fått en ny midlertidig kabel som vi har satt fast i treet og strukket over gata bort til telefonboksen. Så om du kommer til Kongsberg og ser denne denne kabelen, så vet du at det er der jeg bor:)

-----------------------------------------------------------------------------


Å grunne argumentene sine i hva som for en fremstår som rettferdig, er en vanlig og allment akseptert prosedyre både for høyre- og venstresiden, men hva er egentlig rettferdighet? En av de største filosofene inne politisk filosofi var amerikaneren John Rawls, og på 70-tallet revolusjonerte han denne retningen med teorien kalt ”Justice as Fairness” fra boka ” A Theory of Justice”. Jeg vil ikke si personlig at jeg støtter fullt opp under Rawls ideer, men like vel mener jeg tenkningen hans er verdt å kjenne til. Derfor har jeg skrevet en kort oppsummering av teorien hans pluss noe av Nozicks kritikk:

I dagens samfunn er vårt syn på rettferdighet mest styrt av vår sosiale posisjon, noe som er negativt i og med at det fører til at vi forbinder våre særinteresser med rettferdighet. Sosialister vil for eksempel ha et mer omfattende demokrati, fordi dette vil gi dem mer makt over de andre samfunnsgruppene. Kapitalsiter ønsker mer makt til enkeltmennesket av samme grunn, og begge deler rettferdiggjøres som sagt i en ide om rettferdighet. Rawls mente at det var viktig å se samfunnet som en helhet, noe disse særinteressene knyttet til vår sosiale posisjon ødelegger for. Det ideelle hadde vært om alle kunne bli enige om lover og regler uten å vite hvilken posisjon de hadde i samfunnet, bak et såkalt slør av uvitenhet som Rawls kalte det; The Veil of Ignorance. Siden ingen bak dette sløret vet hvilken posisjon de har i samfunnet, vil ingen tørre å la en posisjon komme urettferdig ut i forhold til de andre, fordi de selv kan tilhøre akkurat denne posisjonen.

Bak sløret av uvitenhet tenkte Rawls at folk ville komme frem til to grunnleggende prinsipper som det rettferdige samfunnet skal baseres på. Det første prinsippet kalles frihetsprinsippet:

First: each person is to have an equal right to the most extensive basic liberty compatible with a similar liberty for others. [Rawls, p60]

Dette betyr at alle har samme rett til ytringsfrihet, stemmerett, religionsfrihet og lik rett til beskyttelse av loven. Disse rettighetene skal beskytte vår rettferdighetssans og rasjonalitet. Det andre prinsippet kalles prinsippet om sjanselikhet og er delt i to:

Social and economic inequalities are to be arranged so that they are both: a), attached to offices and positions open to all under conditions of fair equality of opportunity, and b) to the greatest benefit of the least advantaged.

Det første betyr at det ikke er noe galt med sosiale forskjeller så lenge forskjellene er knyttet til posisjoner som alle har lik mulighet til å oppnå. B sier at disse forskjellene bare kan eksistere så lenge de hjelper til med å forbedre situasjonen til de dårligst stilte i samfunnet. Hvorvidt dette er tilfellet eller ikke må man avgjøre der og da. Rawls ideer gir ingen endelig løsning på alle problemer, det bare skisserer hvordan et rettferdig samfunn virker. Det er ikke meningen at Rawls teorier skal underbygge en eller annen politisk retning. Om frihetsprinsippet og sjanselikhetsprinsippet kolliderer, er det sjanselikhetsprinsippet som må vike.

Man kan ikke fremstille en teori ordentlig ute også å fortelle om kritikken, og i dette tilfellet er den største kritikeren Robert Nozick. Han skrev boka ”Anarchy, State, and Utopia” som fremstiller rettferdighet sett fra det libertarianske synspunktet og stiller en del retoriske spørsmål ved Rawls teorier. For å bryte ned Rawls ide om at omfordeling alltid vil være rettferdig brukte han et eksempel med basketballspilleren Wilt Chamberlain. Chamberlain er stjernen på laget, og er derfor lovet 25 cent av hver inngangsbillett i en bestemt sesong. Om det kom en million tilskuere denne sesongen, ville Chamberlain tjene 250 000 $. Dette er en sum lang over gjennomsnittsinntekten. Men er det rettferdig å ta disse pengene fra Chamberlain, som var frivillig gitt han av tilskuerne, bare for å tilfredsstille systemet om rettferdig fordeling og et ideal om hvordan samfunnet skal se ut? Et slikt ideal er kalt et ”end state prinsiple”, og poenget til Nozick er at intet end state prinsiple, eller noe annet rettferdighetsprinsipp basert på omfordeling kan gjennomføres uten gjentagne og omfattende inngrep i enkeltmenneskers hverdag.
Nozicks forestilling om rettferdighet bygger på at alle mennesker har tre grunnleggende rettigheter, som burde være kjent for alle som har kunnskap om libertarianisme: Man har rett til ikke å bli fysisk forulempet, rett til frihet og rett til eiendomsrett. Staten skal bare sørge for at disse tre grunnleggende rettigheter opprettholdes. Dette synet på staten kalles minarkisme.

Et annet av poengene til Nozick er at privat veldedighet gjør omfordeling overflødig. I dag er trygd og andre støtteordninger for fattige og andre vanskeligstilte sponset av ufrivillig skattebetaling. Men dersom støtten til disse institusjonene ble frivillig, ville folk da lat være å betale til dem? Og om det ikke er tilstrekkelig med mennesker som ønsker å hjelpe de fattige vil de fattige sulte, kan man si, men i følge Nozick gjelder også det problemet for demokratiet.

Les og lær:http://www.ideeromfrihet.no/1988-3-rothenberg.php, og Vestens Tenkere bind 3.

Er skatt tyveri?

Mange på den litt for mørke høyresiden begrunner ofte meningene sine i en etisk kontekst, for eksempel at skatt er tyveri og at staten foregriper seg urettmessig på enkeltmennesker via regulering. Jeg har ikke planer om å skrive langt, men dette er en tåpelig form for argumentering jeg gjerne vil ha luket bort. Jeg er egentlig enig med libertarianerne at staten ikke har noen rett til å skattlegge eller regulere personer som ikke har godtatt dette på forhånd, men nå er nå saken den at det er ytterst få personer i Norge som ikke godtar dette. Vi har alle frivillig skrevet under på norsk statsborgerskap, og dermed, som norske statsborgere, går vi frivillig med på alle reguleringer staten måtte finne på. Dette rimer perfekt med libertarianismens ide om at alle mellommenneskelige forhold skal være basert på frivillige kontrakter. Det er ikke tvang før vi blir nektet å oppgi vårt statsborgerskap og nektet å reise herfra og heldigvis er det ingen som nektes å flytte fra Norge. Finnes det ingen libertarianerstater dere kan flykte til sier du? Vel, selv ikke etter libertarianismens målestokk er det vårt problem.
Anarchokapitalistene, den mest mørkeblå ideologien av de alle, drømmer om en verden der det ikke finnes stater og alle er frie. Her kan folk leve for seg selv om de vil, eller gå sammen å skape frivillige stater. Men er det ikke det som har skjedd? Verden i dag er fylt med frivillige stater, så anarchokapitalistene har for så vidt ingenting å mase om.
Denne feilen bygger på et misforstått syn på staten. Staten er ikke noe apparat for å fremme et bestemt etisk ideal, men et samarbeid mellom like (juridisk sett) og frie mennesker. Det finnes ikke eiendomsrett i dette samarbeidet, bare en begrenset forvaltningsrett som staten definerer.

Det finnes mange gode argumenter for lavere skatter og mindre statlig regulering, men at det er tyveri og frihetsfrarøvelse er ikke blant disse.