onsdag, desember 28, 2005

Bør ikke kommunister stemme blått?

Jeg kom over dette morsomme, dog meget gode poenget for en del tid til bake: I følge Marx må staten gå gjennom flere faser før den kan inntre den endelige, sosialistiske fasen der all uenighet har opphørt. Den første fasen er den føydale, og den andre er den kapitalistiske. Disse faseovergangene er en historisk nødvendighet, en naturlov som man ikke kan omgå eller gjøre noe med. En sosialistisk stat kan ikke oppnås uten å først ha passert disse fasene, noe Sovjet er et eksempel på. Her forsøkte Lenin å hoppe over den kapitalistiske fasen, noe kommunister flest anser som årsaken til at det gikk som det gikk og at Sovjet aldri ble noen ordentlig kommunistisk stat. Det kan jeg for så vidt si meg enig i, men hva med Norge? Må ikke vi også passere den kapitalistiske fasen før vi kan bli en reel kommunistisk stat? Kommunistene kan si hva de vil, men det er lite som tyder på at vi er ferdig med denne fasen ennå, og like lite som tyder på at vi noen gang kommer til å bli det. Er noen av sykdomstegne Marx nevnte som karakteriserte at kapitalsimen var ferdig (overproduksjonskrisen), fremtredende i Norge? Er forskjellen mellom fattig og rik så stor at det ikke er til å leve med? Er vesten preget av nattvekterstater eller sosialdemokratier? Ligger all makt på så få hender at demokratiet er hjelpeløst? Tror ikke det, og det kommer aldri til å skje så lenge sosialistene jobber for å motarbeide kapitalismens slutt, og dermed motarbeider selve kommunismen. Marx selv hevdet for over 100 år siden at kapitalsimen hadde utspilt sin historiske rolle, uten at så mye har skjedd i løpet av den tid. Men bør ikke da kommunistene ut i gatene og kjempe for mer kapitalisme og frihandel? Hvordan kan sosialistene nok en gang kjempe mot historiens nødvendighet?

Det er viktig for at revolusjonen kan bli vellykket at de store folkemassene står samlet mot maktapparatet. Men arbeiderklassen står ikke sammen i dag, veldig mange av dem stemmer for eksempel FRP. Slik jeg tolker Marx skulle dette problemet løses av seg selv, fordi kapitalsimen medfører at mer og mer makt blir liggende på færre og færre hender. (Lenin løste dette problemet ved å innføre kommunistpartiet som hele folkets hjerne, og forby all selvstendig tenking og opposisjonelle organisasjoner.) Dette fører til at flere og flere blir fattige, og når denne mengden av fattige er stor nok tipper det hele over og det blir revolusjon. Fullt mulig det, men dagens sosialister motarbeider denne effekten.
Men hvor gikk det hele feil? Jeg tror feilen ligger i demokratiet, som Marx ikke hadde forutsett. Demokratiet fører til en evigvarende og meget sunn balanse mellom høyre og venstre, og fører til at ingen, verken flertallet eller de pengesterke får for mye makt. Like greit det, for er det noe jeg ikke vil ha så er det revolusjon eller nattvekterstat. Sosialismen i sin nåværende form, så lenge vi har demokrati, er ufarlig for kapitalismen.

torsdag, desember 22, 2005

Jeg vant Torbjørns fantastiske kapitalistiske giveaway!

Her forleden hadde leder i Unge Høyre et stort, fantastisk, kapitalistsk giveaway. Her delte han ut 14 DVDer til alle som mente de fortjente det, og takket være min ærede klassekamerat Christian vant jeg en DVD. Filmen som ble delt ut var ”Commanding Heights” (fornorsket til Kommandohøydene), en dokumentarserie på seks episoder om markedsøkonomi. Hele konkurransen gikk ut på å sende inn en god grunn til at akkurat du burde få DVDen, og jeg ble altså en VINNER. For de som ikke vant, altså de som er TAPERE som det heter på høyrespråk, vil jeg her legge ut en beskrivelse av produktet.

Det fulgte med to DVDplater, som til sammen inneholdt tre episoder og seks deler på hver 53 minutter. Første del inneholdt to episoder og het ”The Battle of the Ideas”. Her får vi oppsummert den økonomiske situasjonen i verden fra 1900 og frem til i dag, og høre om konflikten mellom økonomene John Maynard Keynes og Frederich August Von Hayek. I begynnelsen av 1900 var det den frie markedsøkonomien som var rådende, så kom depresjonen i USA og alt forandret seg. For å rette opp skaden skrev Keynes en meget innflytningsfull bok som la grunnlag til en forståelse av økonomien som en maskin, en maskin som dyktige ingeniører (økonomer) måtte betjene (dvs. regulere økonomien med å fastsette grenser for priser og lønninger og lignende). Økonomien var altså noe som måtte styres, dersom økonomien ikke var god nok var det fordi staten hadde regulert den feil. Keynes teorier ble de dominerende i vesten og han la grunnlag for den moderne velferdsstaten. Ut på 70-tallet viste det seg at systemet til Keynes hadde en del feil, for eksempel la den til rette for at inflasjon og prisøkning kunne forekomme samtidig, og nå kom Hayek inn på banen. Hayek var en senere nobelprisvinnende økonom fra Østerrike, og hadde for det meste vært ignorert i de årene Keynes hadde dominert. Hayek hadde en helt annen forståelse av økonomi og markedskrefter. I stedet for å tenke seg økonomien som en maskin som måtte betjenes, fremstilte han den som en naturkraft. Ingen kan kjempe mot naturkreftene, og det beste er å finne en metode å utnytte dem på. Økonomien gjør seg best selvstyrt. Så forklares det en del av de positive effektene systemet til Hayek ga. For eksempel når de fjernet priskontrollen i vesttyskland ødela de svartebørsen.

Mange kritiserer den frie markedsøkonomien for å være et kaos, og en økonomi der staten regulerer og kontrollerer priser og lønninger som orden. I følge Hayek var dette feil, for i økonomien fungerer pris og etterspørsel som signaler for verdi og produksjon. Dersom etterspørselen stiger øker prisene, og dermed øker også produksjonen. Når produksjonen stiger, synker prisene, og omvendt. På en slik måte holder pris og produksjon seg stabil. Men dersom staten har bestemt hvor mye du kan ta deg betalt for å klippe plenen til naboen, kan ikke prisen vise hvor stor etterspørselen er, og ingen vet hvor mye som må produseres. Siden det å produsere mer av en vare, fører til at det blir produsert mindre av en annen, vil dette føre til kronisk overproduksjon av enkelte varer og underproduksjon i andre. Dette så vi tydelig i Sovjet.

Neste episode het ”Agony of Reform”. Her fikk vi vite lit tom hvor håpløst det hadde vært I stater som tidligere hadde hatt en statsregulert økonomi, og hvordan det hadde gått når disse byttet over til markedsøkonomi, for eksempel India, Russland, Polen og Chile. Spesielt i Russland var dette problematisk, i og med at landet hadde en noe usunn maktstruktur som til en viss grad ble beholdt etter Sovjets sammenbrudd. Mange fattige land hadde adoptert en filosofi om at selvforsynthet var veien til rikdom, en tankegang som førte til svært høye tollsatser på import. Et av målene med denne episoden var å vise at dette ikke fungerte. I India var forholdene som statlig styrt økonomi hadde skapt håpløse. Landet hadde lenge ført en proteksjonistisk økonomisk politikk som hadde skapt dårlig fungerende bedrifter og mye byråkrati. Den indiske bilprodusenten Hindustan Motors startet produksjonen samme år som den japanske bilprodusenten Toyota. 50 år senere laget Toyota 5 millioner biler i året, mens Hindustan Motors bare 18000- og den samme modellen som for 50 år siden. Dette var brukt som eksempel på at overproteksjonistisk politikk ikke kommer kundene til gode, tvert i mot. ”Britenes styre var borte, og man var underlagt tillatelsesstyret. For man trengte statlig tillatelse for alt”, heter det i filmen. Dette enorme byråkratiet førte til at forretningsmenn ikke fikk noe gjort, og det tok 12 til 24 måneder, pluss 24 turer til Dehli, for å importere en PC til 1500 dollar. Dette førte til at folk heller skaffet seg lisenser gjennom korrupsjon.
Også i Latin-Amerika var de skeptiske til markedsøkonomien. På 1970.tallet overtok Salvador Allende makten i Chile, og han nasjonaliserte, eksproprierte og innførte priskontroll. Dette førte til at økonomien falt ut av kontroll, og at landet opplevde store sivile uroligheter. Det endte med at Augusto Pinochet overtok makten i et militærkupp, og innførte en streng politistat som undertrykket opposisjonen. Pinochet klarte heller ikke å få orden på økonomien med en gang, men han ble etter vert overbevist til å innføre markedsøkonomi. Dette førte til at landets økonomi stabiliserte seg.

Siste del het ”New Rules of the Game” og tok for seg en del av virkningene global handel har hat og om den nye skepsisen til markedsøkonomien. Poenget er at global handel styrker økonomien, og nevnes handelsavtalen NAFTA som sikrer fri flyt av varer mellom Canada, USA og Mexico. Den amerikanske arbeiderbevegelsen var selvfølgelig i mot denne avtalen, med begrunnelsen at den ville føre til at arbeidsplasser ville bli flyttet til Mexico. Som motargument mot dette nevnes det i filmen at selv om avtalen utvilsomt fører til utflagging av arbeidsplasser, er de positive konsekvensene så store at det er til å leve med. Det ble sagt at omtrent 400 000 arbeidere har fått en negativt påvirket etter avtalen ble innført, men at en million nye arbeidsplasser var blitt skapt i USA. Vincente Fox, president i Mexico forteller også at landets totale handel økte fra 40 millioner til 280 millioner på bare 6 år.
Vi fikk også høre om den økonomiske veksten i Asia, som senere førte til økonomisk kollaps. Det startet med at asiatiske land som Thailand og Singapore åpnet landegrensene og opplevde en nærmest mirakuløs økonomisk vekst. Problemene startet fordi thailandske banker hadde ”holdt landets valuta, (kalt bath,) kunstig høy og blåst opp den spekulative boblen”. Dette førte til at bathen sank dramatisk noe som igjen førte til nedgangstider i Thailand. Dette førte til at investorer begynte å lure på om andre hurtig voksende asiatiske økonomier kunne ha lignende skjulte trusler, noe som fikk dem til å trekke investeringene ut av Asia. Dette var en slags smitteeffekt, som endte med at hele den asiatiske økonomien gikk nedover.
Til slutt nevnes den økende skepsisen til globalisering og den nye ”demonstrasjonskulturen” som utviklet seg rundt WTO toppmøter.

Filmen inneholdt intervjuer av ordentlige tøffinger som Bill Clinton, Mikael Gorbatsjov, Milton Friedman, Frederich Hayek og Margareth Tacher pluss pluss. For min del var det meget lærerikt, spesielt ”New Rules of the Game”. Til tross for dette har filmen et problem, og det er at den kan fremstå litt unøytral og høyrevennlig. Når du ser filmen merker du tydelig hvor filmen vil, dessuten kommer tilhengerne av Hayek og globalisering mye oftere på banen for å redegjøre for sine syn enn motstanderne. Dette fører til at filmen blir noe dårlig balansert.
Jeg har uten tvil hatt store glede av filmen, og jeg mener og si jeg er mer vennlig innstilt til frihandel. Til slutt vil jeg minne på at det ikke er en perfekt økonomi som er det endelige målet, men en verden der alle har omtrent den samme levestandarden og frihet uansett hvilken samfunnsklasse men er født inn i. Men kan det oppnås uten frihandel?

mandag, desember 19, 2005

Da er det jul igjen

Jula er litt rar. Før trodde folk på han i rød uniform som kom ned pipa og delte ut gaver likt til alle. Gavene var selvfølgelig gratis og han i rød uniform hadde selvfølgelig overvåket dine minste skritt hele året for å se om dine handlinger har stemt med hans altruistiske etikk. I dag er det bare unger som tror på han i rød uniform. Kanskje de fant ut at det er tåpelig å tro på at man kan produsere enorme mengder gaver gratis hvert år uten tanke på profitt?
I dag er det den blå nissen som gjelder, han som både kan styrke næringslivet, og gi arbeidsplasser og presanger samtidig! Han som gir presanger avhengig av hvor hardt du har jobbet og hvor produktiv du har vært.

Man skulle nesten tro at folk hadde glemt den gamle nissen i rød uniform, men der tar du feil! Ved min skole, Kongsberg videregående skole (KVS) tror hele 26 % av de som stemte ved årets skolevalg fremdeles på den røde nissen! Nærmere bestemt de som stemte NKP, RV og SV. Jeg jobbet tydelig hvis ikke hardt nok…

Counters
hit Counter