Er norske elever late og uten respekt?

Jeg tror det at norske lever er så late og gjør for lite på skolen delvis kan skylles for liten fallhøyde. Vi er for vant til å ha det bra og får alt vi peker på. Om vi gjør det dårlig på skolen så er ikke det så farlig, for om vi ikke har foreldre som kan ta seg av oss, så er det alltid en stat der som fikser alle problemer. Muligheten for å ende opp som en taper er rett og slett altfor lav! Jeg tror vi har en slags ”alt går jo bra til slutt” mentalitet, og tror vi lever i et samfunn der ”alle” skal bli vinnere uansett. Kanskje vi tror vi lever i et samfunn der vi belønnes ut fra den vi er, og ikke hva vi kan? Og hvorfor skal vi slite på skolen når alt nettopp går bra til slutt?

Nå for tiden kan vi komme på universitet med under 3,5 i snitt, så det ser nesten ikke ut som om vi trenger karakterer i det hele tatt. Og når selveste læreren har det samme kan man se på gode karakterer som totalt overflødig.

Kinesere som kommer til Norge for å studere jobber hardt, fordi de på ingen måte har noe garanti for å få det bra. Det samme gjelder fattige immigranter i USA. De er også vant til at man må jobbe for ikke å ende opp som en taper. Så kanskje det vi trenger er høyere fallhøyde? Større mulighet får å ende opp som en taper? Eller kanskje ikke. Kanskje muligheten allerede er der, bare at noen må gjøre oss klar over den? Jo, det er faktisk en stor fallhøyde. Kompetansekravene i næringslivet blir bare større og større, og det mangler ikke på dyktige utlendinger som ønsker å komme hit å jobbe. Om den norske skole skal klare å gjenvinne den respekten den i følge alle disse undersøkelsene mangler, så må den klare å vise elevene at den er deres eneste håp. Og sist men ikke minst; vi må lære oss å stille større krav til oss selv og glemme staten, trygden og oljefonnet som fallskjerm.

Rawls og rettferdighet.

Som du sikkert har merket så har jeg ikke skrevet noe her på en stund, og i tilfelle du lurere så skylles det teknisk svikt. Vi har vært uten internett en hel uke, og du skal bare vite at det ikke er lett å være tenåring og internettløs så lenge. Problemet er nå heldigvis løst; det var en kabel i bakken som var ødelagt, men nå har vi fått en ny midlertidig kabel som vi har satt fast i treet og strukket over gata bort til telefonboksen. Så om du kommer til Kongsberg og ser denne denne kabelen, så vet du at det er der jeg bor:)

-----------------------------------------------------------------------------


Å grunne argumentene sine i hva som for en fremstår som rettferdig, er en vanlig og allment akseptert prosedyre både for høyre- og venstresiden, men hva er egentlig rettferdighet? En av de største filosofene inne politisk filosofi var amerikaneren John Rawls, og på 70-tallet revolusjonerte han denne retningen med teorien kalt ”Justice as Fairness” fra boka ” A Theory of Justice”. Jeg vil ikke si personlig at jeg støtter fullt opp under Rawls ideer, men like vel mener jeg tenkningen hans er verdt å kjenne til. Derfor har jeg skrevet en kort oppsummering av teorien hans pluss noe av Nozicks kritikk:

I dagens samfunn er vårt syn på rettferdighet mest styrt av vår sosiale posisjon, noe som er negativt i og med at det fører til at vi forbinder våre særinteresser med rettferdighet. Sosialister vil for eksempel ha et mer omfattende demokrati, fordi dette vil gi dem mer makt over de andre samfunnsgruppene. Kapitalsiter ønsker mer makt til enkeltmennesket av samme grunn, og begge deler rettferdiggjøres som sagt i en ide om rettferdighet. Rawls mente at det var viktig å se samfunnet som en helhet, noe disse særinteressene knyttet til vår sosiale posisjon ødelegger for. Det ideelle hadde vært om alle kunne bli enige om lover og regler uten å vite hvilken posisjon de hadde i samfunnet, bak et såkalt slør av uvitenhet som Rawls kalte det; The Veil of Ignorance. Siden ingen bak dette sløret vet hvilken posisjon de har i samfunnet, vil ingen tørre å la en posisjon komme urettferdig ut i forhold til de andre, fordi de selv kan tilhøre akkurat denne posisjonen.

Bak sløret av uvitenhet tenkte Rawls at folk ville komme frem til to grunnleggende prinsipper som det rettferdige samfunnet skal baseres på. Det første prinsippet kalles frihetsprinsippet:

First: each person is to have an equal right to the most extensive basic liberty compatible with a similar liberty for others. [Rawls, p60]

Dette betyr at alle har samme rett til ytringsfrihet, stemmerett, religionsfrihet og lik rett til beskyttelse av loven. Disse rettighetene skal beskytte vår rettferdighetssans og rasjonalitet. Det andre prinsippet kalles prinsippet om sjanselikhet og er delt i to:

Social and economic inequalities are to be arranged so that they are both: a), attached to offices and positions open to all under conditions of fair equality of opportunity, and b) to the greatest benefit of the least advantaged.

Det første betyr at det ikke er noe galt med sosiale forskjeller så lenge forskjellene er knyttet til posisjoner som alle har lik mulighet til å oppnå. B sier at disse forskjellene bare kan eksistere så lenge de hjelper til med å forbedre situasjonen til de dårligst stilte i samfunnet. Hvorvidt dette er tilfellet eller ikke må man avgjøre der og da. Rawls ideer gir ingen endelig løsning på alle problemer, det bare skisserer hvordan et rettferdig samfunn virker. Det er ikke meningen at Rawls teorier skal underbygge en eller annen politisk retning. Om frihetsprinsippet og sjanselikhetsprinsippet kolliderer, er det sjanselikhetsprinsippet som må vike.

Man kan ikke fremstille en teori ordentlig ute også å fortelle om kritikken, og i dette tilfellet er den største kritikeren Robert Nozick. Han skrev boka ”Anarchy, State, and Utopia” som fremstiller rettferdighet sett fra det libertarianske synspunktet og stiller en del retoriske spørsmål ved Rawls teorier. For å bryte ned Rawls ide om at omfordeling alltid vil være rettferdig brukte han et eksempel med basketballspilleren Wilt Chamberlain. Chamberlain er stjernen på laget, og er derfor lovet 25 cent av hver inngangsbillett i en bestemt sesong. Om det kom en million tilskuere denne sesongen, ville Chamberlain tjene 250 000 $. Dette er en sum lang over gjennomsnittsinntekten. Men er det rettferdig å ta disse pengene fra Chamberlain, som var frivillig gitt han av tilskuerne, bare for å tilfredsstille systemet om rettferdig fordeling og et ideal om hvordan samfunnet skal se ut? Et slikt ideal er kalt et ”end state prinsiple”, og poenget til Nozick er at intet end state prinsiple, eller noe annet rettferdighetsprinsipp basert på omfordeling kan gjennomføres uten gjentagne og omfattende inngrep i enkeltmenneskers hverdag.
Nozicks forestilling om rettferdighet bygger på at alle mennesker har tre grunnleggende rettigheter, som burde være kjent for alle som har kunnskap om libertarianisme: Man har rett til ikke å bli fysisk forulempet, rett til frihet og rett til eiendomsrett. Staten skal bare sørge for at disse tre grunnleggende rettigheter opprettholdes. Dette synet på staten kalles minarkisme.

Et annet av poengene til Nozick er at privat veldedighet gjør omfordeling overflødig. I dag er trygd og andre støtteordninger for fattige og andre vanskeligstilte sponset av ufrivillig skattebetaling. Men dersom støtten til disse institusjonene ble frivillig, ville folk da lat være å betale til dem? Og om det ikke er tilstrekkelig med mennesker som ønsker å hjelpe de fattige vil de fattige sulte, kan man si, men i følge Nozick gjelder også det problemet for demokratiet.

Les og lær:http://www.ideeromfrihet.no/1988-3-rothenberg.php, og Vestens Tenkere bind 3.