Tror noen egentlig på sine idealer?

Historiefaget er noe som har fratatt meg mange illusjoner. Da jeg var yngre trodde jeg nemlig at paven i sin tid hadde igangsatt korstogene på religiøst grunnlag, at St. Olav hadde kristnet Norge fordi han trodde på gud og at araberne i sin tid hadde startet sine erobringstokter fordi profeten hadde bedt dem å lede uopplyste til lyset. Men neida, for slik var det nemlig ikke, har min historielærer fortalt meg. For paven ønsket nemlig korstogene for å hindre mindre kriger europeiske makter i mellom, Olav ville kristne Norge fordi det ville medføre fordeler når han samlet riket og araberne kriget fordi de ville føre handel. Og disse eksemplene er langt i fra de eneste. I følge min historielærer ser det ikke ut som om noen noen gang har handlet fordi de faktisk trodde at en bedre verden var mulig, fordi de trodde på et ideal, men heller på grunn av egen interesse.

Eksemplene over kan virke logiske når vi ser på dem i historiens lys, men hva med dagens ideologer? Tror de på det de går rundt og preker, eller sprer de bare ideene sine for å rettferdigjøre mer makt til seg selv? Ikke vet jeg, men det er faktisk det samme: Nå kan det hende at min historielærer tar feil, og at problemet heller er at historikere har et irrasjonelt behov for å tolke virkeligheten på en logisk måte, men det betyr ikke så mye, for det er disse historikerne som bestemmer hvordan ettertiden vil se på dagens ideologer. Om dagens kommunister gjør det de gjør fordi de er gode mennesker, og ikke fordi de vil ha livstidstoppstillinger i staten, så er det likevel ingen som kommer til å tro på det i fremtiden. Det vil historikerne sørge for.

Mao, Stalin og gode intensjoner

Det hender jeg leser SiD, aftenpostens debattside for ungdom. Vanligvis er det ikke noe særlig å lese der, men av og til blusser det opp en ideologisk, politisk debatt om kommunisme og kapitalisme og andre spennende saker. For noen uker siden fant jeg et slikt innlegg, og det var skrevet av en ung kommunist, som merkelig nok forsvarte historiens to største mordere; Mao og Stalin. De er nemlig misforståtte; drapene de begikk var bare uhell og de ønsket bare godt. Ja faktisk! Dette er en noe merkelig virkelighetsoppfatning jeg har funnet hos flere kommunister.
Folk som påstår at man kan drepe 70 millioner av sitt eget folk ved uhell kan neppe ha satt seg nevneverdig inn i vedkommendes livsløp. Mao solgte all maten kineserne produserte for å få råd til å kjøpe våpen, uten å forstå at folk da ville sulte? Tok Stalin livet av alle konkurrentene i sitt eget parti for å beskytte folket? Ja vel. Nei, jeg kan ikke på noen måte se at det finnes noe humant i disse monstrene.

At disse unge kommunistene ikke tjener noe som helst på å hjelpe folk med å assosiere dagens sosialistiske bevegelser med disse typene, er like sikkert som at det alltid dør en masse folk når noen forsøker å realisere en utopi. Men for oss kapitalister er det selvsagt bra…