Noen tanker om maktstrukturer.

Et samfunn består av flere forskjellige grupper, hver med sine interesser og behov. Det er et faktum at alle disse gruppene har like stor rett til å leve, og mer eller mindre er de totalt avhengige av hverandre alle sammen. Staten må da ikke ledes av en av disse gruppenes særinteresser, eller etiske livssyn. Å sørge for at alle disse gruppene kan leve stabilt sammen, at ingen føler seg undertrykket og at samfunnet fungerer må da være statens oppgave, INTET annet. Men dersom samfunnet må slutte å fungere for at alle skal være verdsatt, er det da vært det? Det tror jeg ikke. Dersom det finnes en stor gruppe fattige som alle krever et visst beløp for å kunne ha det bra, og som alle er så fysisk hemmet at de ikke kan jobbe for disse pengene selv, er det da rett at den rike plyndres for alt han eier for at de fattige skal få det de har krav på? Egentlig ikke, for jo mindre de rike tjener på å jobbe jo mindre jobber de og jo mindre verdiskapning blir det. Siden å ta alt fra den rike da vil føre til økonomisk sammenbrudd for samfunnet, og siden det impliserer samfunnets undergang, må derfor de fattige finne seg i å ikke kunne ta alt de begjærer fra den rike. Men på den andre siden kan ikke den rike forvente å kunne la være å gi, bare fordi det vil føre til dårligere økonomi.

På den tredje siden, hvilken rett hindrer de fattige, siden de alltid er i flertall, å utleve sine kortsiktige ønsker å behov på de mindre gruppenes bekostning? Jeg vet at det ikke er lurt, men sett at de faktisk ønsker dette. Siden gruppen av fattige er større enn gruppen av rike, vil denne gruppens samlede lykke ved å rane de rike være større enn de rikes lykke ved selv å beholde pengene sine. Hvilken rett kan hindre dem? Ingen dessverre, bare ren fornuft. For ikke bare er de rike avhengig av de fattige, men de fattige er også avhengig av de rike. For det er de rike som skaper verdiene de fattige kan leve på. Men i samfunnet er det plass nok til begge gruppene, så det skulle egentlig ikke være noe problem.

Men hva om det finnes en person i samfunnet, som sitter inne med enorme verdier, men som selv er uten evne til å yte noe tilbake til samfunnet, dvs. at ingen av gruppene, verken fattige eller rike er avhengige av han. Kan da de andre gruppene plyndre ham som de vil? Det er kanskje en sannhet at person er som ikke kan yte, ikke vil ende opp med store verdier, men dette er bare et teoretisk tilfelle. Hvis vi tar fra han alt han eier, vil han føle det blodig urettferdig og at han blir diskriminert. Hvis større grupper i folket føler dette vil det være et problem, men siden det bare er snakk om en, er det jo nesten ikke noe problem i det hele tatt. Uansett vil det jo alltid være noen som ikke føler seg komplett verdsatt. Men det høres jo ikke riktig ut heller. Redd jeg står fast der. Noen forslag?